Jeg tok meg en tur ut for å bade i fjorden med vår labbevalp på fire mnd. Vannet var forresten såpass greit at det var mulig å unngå å forfryse alle utoverstående elementer som fingre, tær, nese og det man ellers måtte ha av utoverting :) Men . . helt typisk. . jeg legger på svøm over renna og bikkja kaster seg etter. . tar meg selvfølgelig igjen (den har jo fire bein MED SVØMMEHUD) I motsetningen til min fraværende svømmehud går det selvfølgelig en smule fortere med biskeskinnet :) Og så prøver den å klatre opp på meg. Og det er ikke den første hunden jeg har hatt som har prøvd på det. :).  . ikke behagelig med masse nyklipte tær på en over middels solbrent rygg. Jeg har tenkt etterpå og lurt på om hun skulle prøve å redde meg fra noe hun trodde var drukningsdøden eller om hun rett og slett så sitt snitt til å drukne meg :) Nå anser jeg meg selv som ganske snill mot dyr, så jeg satser på det første :) Men det er snodig det der alsa :) De ser gjerne på deg som flokkleder og matmaskin. . . men de tror neimen ikke at du klarer å svømme ;) Men de har vel lagt merke til vår bekymringsfulle manglende svømmehud kanskje :)

Ønsker alle som er innom en supertrivelig helg med masse smil og glede :)

• 

Ha ha ha ha jeg dævver!!

• 

• 

Mmmmmmm snart ferie :) 3 dager igjen :) Det blir nok ikke godt i det hele tatt tror jeg :) Gleder meg som en unge. . som jeg ofte gjør til ting :) Ønsker ALLE sammen en strålende god sommer med masse sol og glede og smil :)

• 

• En ateist satt ved siden av en liten jente på flyet.
  Han snudde seg mot henne og sa:
  - Vil du prate litt? Flyreisen går fortere om man prater med noen.
  - Den lille jenta svarte: Hva vil du prate om da ?
  -Å jeg vet ikke, hva mener du om at det ikke finnes noe Gud, himmel, helvete eller liv etter døden ? spurte ateisten.
  ... -OK, sa jenta. Det kan være interessant å snakke om det, men la meg stille et spørsmål først: En hest, en ku og et rådyr, spiser alle gress. Hvorfor driter da hesten klumper, kua store bløte klatter, og rådyra små harde kuler ?
  Ateisten, overrasket over jentas intelligens, tenker litt, og sier: Hmm, ingen anelse!
  Jenta: Kjenner du deg virkelig kvalifisert til å diskutere Gud, himmel, helvete og livet etter døden, når du ikke kan forklare en dritt?

• 

• 

• En fisker i øst-Finnmark så en russer på andre sia av elva med gevær.
  Mannen spør: er du i marinen? og gjorde svømmetak med henda. Russeren rista på hodet.
  Nordmannen igjen: er du i hæren? og gjorde joggebevegelse fram og tilbake med baken. Russeren rista på hodet. Er du i luftforsvaret? og vifta med ørene . Da skøyt russeren, nordmannen.

   Russeren i retten.
  Aktor spurte hvorfor? :
  Russeren: Nordmannen sa han skulle svømme over elva og ta meg bakfra så ørene flagra..

• 

• 

• Her leser man om drap, innbrudd, ran osv osv. Og de fleste gjerningsmenn/kvinner er kjenninger av politiet ....
  -Jeg er skremt over politiets omgangskrets....

• Lurer på bare litt: Brenner et hus opp eller ned? Hvor dum går det egentlig an å bli? Tar det veldig lang tid å kvele en sjiraff? Må man være bifil for å stille opp i kombinert? Hva er forskjellen på "kanskje"
  og "kanskje ikke"? Er det straffbart å kvele motoren? Hvor tett står øynene når man er trangsynt? Hvor ofte er hvert øyeblikk? Går lynet fortere når det er oljet? Får arbeidsledige nattevakter dagpenger? Og hva skjer når man blir skremt halvt ihjel, to ganger???

Dette er en historie om en ung lærer ved navn Ellen Isaksen. En høst for mange år siden begynte hun som kontaktlærer for klasse 5B. Dette var en klasse som hun kjente godt, siden hun ofte hadde vikariert i klassen året før.
Da hun sto foran dem første skoledag etter sommerferien, sa hun noe som ikke var helt sant. Hun sa at det var godt å se dem igjen, at hun gledet seg til å være kontaktlærer, og at hun var like begeistret for hver og en av dem. Det siste var en usannhet – det måtte være en usannhet – for midt i klasserommet satt han med et likegyldig drag over ansiktet. Teodor Pettersen.
Ellen hadde fulgt med på Teodor året før, og lagt merke til at han ikke lekte bra med de andre barna, at klærne hans var skitne og hygienen var dårlig. Og han kunne være nokså ufin både mot de andre barna og lærerne.
Det kom til et punkt hvor Ellen nesten fant glede i å gå over leksene hans med rødpennen og markere alle feilene han hadde gjort. Han brydde seg åpenbart ikke om skolearbeidet, så noen ganger ville hun komme med harde bemerkninger i håp om å sette en liten støkk i guttungen.
Før foreldremøtene ble hun nødt til å gå gjennom tidligere notater om alle elevene i klassen sin. Dette var nødvendig for å se hva tidligere lærere hadde skrevet om dem og hvordan de hadde utviklet seg i løpet av årene på skolen. Hun la Teodors papirer nederst i bunken.
Men da hun leste de tidligere notatene om Teodor fikk hun seg en overraskelse.
Da Teodor gikk i 1.klasse hadde læreren skrevet: Teodor er en kvikk gutt og smilet sitter løst. Han er nøye med skolearbeidet sitt og oppfører seg alltid pent. Det er en glede å ha Teodor i klassen.
I 2.klasse hadde læreren skrevet: Teodor er flink på skolen og godt likt av klassekameratene, men han virker preget av morens sykdom og jeg lurer på om han har det vanskelig hjemme.
Teodors lærer i 3.klasse skrev: Morens bortgang har vært svært tøft for Teodor. Han gjør sitt beste, men leksene blir ikke fulgt opp hjemme og faren viser liten interesse i å støtte opp om skolearbeidet. Dersom dette ikke blir tatt tak i, er jeg bekymret for at han vil få problemer på skolen.
I 4.klasse hadde læreren skrevet: Teodor er en innadvent elev og det er vanskelig å få han interessert i skolearbeidet. Han har få venner, kan være aggresiv mot de andre barna, og har også en tendens til å sovne i timene.
Etter å ha lest ferdig papirene ble Ellen overveldet av en følelse av skam over sine tanker om Teodor. Men hun var svært godt likt som lærer, og på juleavslutningen kom alle elevene med pent innpakkete gaver til lærerinnen sin. Det var bare små oppmerksomheter, men de var lekkert innpakket i gavepapir med flott bånd og merkelapper på. Barna hadde virkelig lagt seg i selen for å vise at de satt pris på henne.
Bortsett fra Teodor. Han kom også med en gave, men han hadde ikke tatt seg flid med innpakningen. Det var bare en liten bærepose som var teipet igjen. Ellen følte det ubehagelig å skulle åpne den foran klassen når hun så alle de pene innpakningene. Noen av elevene begynte å fnise da hun tok ut en halvtom parfymeflaske, og et armbånd av juggel som manglet mange av stenene. Men hun dempet latteren dems ved å takke Teddy for det vakre armbåndet som hun straks tok på seg, og å sprute en liten dæsj parfyme på håndleddet sitt.
Da skoledagen var slutt, ble Teodor værende litt i klasserommet. Da alle de andre barna hadde gått sa han «Vet du, i dag luktet du akkurat sånn som mamma pleide å gjøre! God jul, Ellen.»
Da han hadde forlatt klasserommet la hun hodet i hendene og gråt i over en time.
Etter juleferien var over kom Ellen tilbake i klasserommet. Nå var hun bestemt på at hun ikke lenger bare ville lære bort lesing, skriving og regning. Fra nå av ville hun begynne å undervise barn.
Hun la særlig vekt på å hjelpe Teodor. Når hun begynte å vise interesse for han, virket det som om engasjementet hans våknet til liv igjen. Jo mer oppmerksomhet og oppmuntring hun ga han, desto raskere så hun framgang hos gutten. Det gjaldt både faglig og sosialt. Da skoleåret var over hadde Teodor allerede blitt en av hennes beste elever! Og selv om det fremdeles var en usannhet at hun var like begeistret for hver og en av elevene, så skyldtes det nå at hun hadde blitt spesielt begeistret for nettopp Teodor.
Et år senere fikk Ellen en lapp fra Teodor. Der sto det at hun var den beste læreren han noen sinne hadde hatt. 4 år etter det igjen kom den neste lappen. Teodor var ferdig på ungdomsskolen, og ville takke henne for at hun tok seg tid til å hjelpe han da han gikk i 5.klasse.
Kortene for å si takk fortsatte å komme med jevne mellomrom i årene etter dette, og Ellen begynte å skrive kort tilbake. Etter noen år mottok hun et brev hvor det sto at Teodor hadde møtt kvinnen som han ville gifte seg med. Ettersom faren hadde dødd for noen år siden, og Teodor var blitt foreldreløs, lurte han på om Ellen kunne tenke seg å komme i bryllupet og ta plassen hvor brudgommens mor skulle ha sittet. Ellen ble så rørt av denne forespørselen at hun selvfølgelig måtte si ja.
Da hun ankom bryllupet hadde hun på seg armbåndet hun hadde fått av Teodor til jul 15 år tidligere. Og hun hadde sørget for å bruke den parfymen som hun visste at Teodors mor hadde brukt den siste julaften de hadde hatt sammen.  De klemte hverandre, og Teodor hvisket «Jeg er evig takknemlig for at du trodde på meg, for at du strakte ut en hånd da jeg trengte den. Takk for at du viste meg at jeg var verdt din oppmerksomhet og dine anstrengelser. Jeg vet ikke hva jeg ville vært uten deg.»
Med øynene fulle av tårer så hun på den voksne, flotte mannen og sa «Nei, Teodor, du forstår ikke…Det er jeg som skal takke deg. Det var du som viste meg at jeg kunne bety noe. Jeg vet ikke hva slags lærer jeg ville ha vært om det ikke var for deg!»
Basert på Elizabeth Silance Ballard (nå Elizabeth Ungar) sin historie «Three Letters from Teddy»